Nettsamtalen – utvikling og spillerom

Etter at internett ble allemannseie, har kommunikasjon via nettet utvikla seg eksponentielt. Der vi i den første tiden sendet små meldinger via bbs-er, e-post, drøfta og diskuterte via news-groups og enkle diskusjonsforum, har vi i dag en overflod av mulige kommunikasjonsverktøy og kanaler.

Den første tiden gikk kommunikasjonen som tekst. Tekstene var ofte korte og innholdt i liten eller ingen grad grafikk. Video var et fremmedord. I den graden grafikk ble brukt var det ofte i form av «strekgrafikk og tegngrafikk» som ble lagt i signaturer osv. Smilyene var en del av dette og det ble utvikla store oversikter med tolkninger av slike. Begrensninga lå normalt ikke i maskin- eller programvare. Det var helt vanlig og fullt mulig å jobbe med grafikk på den tidens datamaskiner. Begrensninga lå i båndbredden. Skulle en sende over bilder med en viss kvalitet, måtte en ha god tid og all kommunikasjonen var asynkron – med god grunn.

Da weben kom (WWW), var de aller fleste nettsidene bygget opp som tekstsider. Så sent som etter 2000 ble det ennå drøfta om kunne bruke store mengder grafikk, videoer…. på slike sider. I nettilbudet til Den Åpne Skolen (etter 01.08.14 Nettskolen i Nordland), var det i tiden fram mot 2005 helt nødvendig å jobbe aktivt med reduksjon av grafikk på nettsidene for at elevene skulle få sidene opp innen rimelig tid. De digitale kommunikasjonsmediene som var i bruk var i all hovedsak diskusjonsforum, chat, e-post, melding og nyhetsoppslag på nettsider i LMSet. I enkelte tilfeller (der nettet var godt), gjennomførte en tester med Skype.

Selv om de første løsningene kan virke primitive i dag, gav de mulighet for at menneskene kunne bygge nye nettverk og få økt tilgang til kommunikasjon med andre mennesker. Nyhetsgrupper på Usenet var bl.a en meget viktig kilde til informasjon.

Etter hvert som nettilgangen (båndbredden) ble bedre, fikk vi også tilgang til kommunikasjonsløsninger der en kunne snakke, se og overføre større datamenger mellom to eller flere personer synkront. Dette ga mulighet for utvikling av synkrone kommunikasjonsløsninger (lyd, bilde og videoløsinger) og la  mennesker arbeide samme via forskjellige medier samtidig.

Når nye kommunikasjonsformer introduseres i et samfunn, skaper det utfordinger for hvilke normer som skal være gjeldene og hvordan samhandligsprosessene skal utvikles og samhandlingspraksis skal være. Dette stiller også krav om ny kompetanse – også kalt digital kommunikativ kompetanse (Tømte, 2005). Normene utvikles delvis som resultat av formelle krav (lover, forskrifter og reglementer), men i stor grad er det nettsamfunnet (brukerne) selv som skaper disse normene (Nettikett – finnes for mange nettmedier). De deltakerne som vil være kommunikativ digialt kompetente, må tilegne seg disse normene og sosialiseres inn i praksisfellesskapet ved observasjon, prøving og feiling. Normer som etaberer seg, blir i noen tilfeller sett på som en sjanger. SMS- og Twitter-språket er eks. på slike sjangre og som bruker må du være i stand til holde disse fra hverandre. SMS-språket i en jobbsøknad er kanskje ikke det aller smareste du kan bruke 🙂

Siden kommunikasjon avhenger av de mediene/verktøyene vi til enhver tid har tilgjengelig, vil normene for kommunikasjon være i stadig endring. Spesielt  gjelder dette i samfunn der medier/verktøy utvikles og oppstår så raskt som i dag. Etter hvert som mediene blir tatt i bruk og endrer seg, vil nye normer for tekstskaping bli etablert. Datamediert kommunikasjon og tekstskaping vil derfor inneholde helt andre elementer enn tidligere tekster/kommunikasjon. Dagens mulitmodale tekster og kommunikasjon stiller helt nye krav både til sender og mottaker. En må både være i stand til å beherske teknologien og tolke budskapet i sendinga. Det er ikke alltid dette er tilfelle hos alle i dag.

Når nye medier/verktøy for kommunikasjon skapes, vil produsenten sette opp rammebetingelser for hvordan vertøyet skal brukes og hvilke muligheter brukeren skal ha i verktøyet. De fleste digitale kommunikasjonsverktøy gjennomgår ei utvikling etter at de ser dagens lys. Denne utviklinga er ofte basert på brukergenererte krav, men i dag også økonomi og konkurranse mellom leverandører. Vi har sett  denne utviklinga fra e-postverktøy til dagens Twitter og Facebook. F.eks var det et uttalt prinsipp i Twitters første tid at en ikke skulle tillate bider knytta til meldinger. Dette er nå er realitet 🙂

De digitale mediene har også ført til nye samhandligensformer både i privat-, skole og arbeidslivet. De tradisjonelle hierarkiske strukturene brytes opp og nye «flatere og mer tansparente» samhandlingsformer oppstår. Kommuninkasjon/informasjon/diskusjon mellom grupper og personer som tradisjonelt ikke kommuniserte med hverandre skjer nå raskt og effektivt. Det er i dag langt enklere å informere og langt vanskeligere å skjule ting for det globale nettsamfunnet enn før digitale medier dukket opp på arenaen. Både ønska og uønska informasjon spres kjappere enn mange kunne ha ønska (jfr. SMS til høyre fra ledelsen i Norwegian i sluttspurten av lønnsforhandligene i 2014). Et viktig ting en må ta hensyn til er at det er tilnærma umulig å trekke tilbake ting som formuleres digitalt og sendes ut på nettet. I det du trykker send, kan enten lykken være gjort eller helvete løs 🙂

Den digitale kommunikasjonen gir deltakerne også en viktig mulighet som er vanskelig å oppnå i annen kommunikasjon. Den kan være anomym. Enkelte hevder at denne muligheten (spesielt i internettets første tid) har stor betydning for at deltakerne skal kunne ha en likeverdig dialog fri for kulturelle sperrer, sosial status, akademiske nivåer og andre begrensinger. Studier viser (Postmes & Baym, 2005: 217) at dette i praksis ikke er tilfelle og at det er kommunikasjonsdeltakerne og grupperinga som avgjøre hvor likeverdig/demokratisk en kommunikasjon er.  Grupper i et digitalt nettverk utvikler raskt felles normer for hvilke rammer kommunikasjonen skal foregå innenfor. Likevel gir anonymitet større mulighet til «å snakke utenfor ramma» for de som ønsker det i ei gruppe. Verdien av slike utsagn kan klart diskuteres (jfr. anonyme spørreundersøkelser).

Dagens lærende rår over et kolosalt arsenal av digitale kommunikasjonsverktøy og de kan i dag uten problemer samarbeide skriftlig og muntlig og danne nettverk globalt med andre lærende. Kommunikasjonen kan uten problemer skje samtidig synkront og asynkront. I framtiden vil en helt sikkert se at det uvikles nye verktøy der video, simultan oversettelse, kraftige samhandlingsverktøy,  virtuelle verdener og kraftige nettforbindelser gir nye muligheter. Ei stor utfordring  her er om dagens og morgendagens lærere klarer å følge med i den utviklinga som skjer og kan ta i bruk potensialet som ligger i de digitale kommunikasjonsverktøyene som tilbys. Er de i stand til å gjøre  de lærende digitalt kommunikativ kompetente og vi det kunne gi bedre læringsresultater?

Nettlæring – hva er nå det?

Når du snakker med folk om nettlæring, oppdager du kjapt at det er forskjellige meninger om hva dette er. De fleste er enig om at det er

• en eller annen opplæring som er knytta til et eller annet nettverk – som oftest internett.
• kobla til bruk av PC/Pad og digitale verktøy/ressurser i større eller mindre grad
• at lærer og elev nødvendigvis ikke befinner seg på samme sted

Jeg mener at vi ikke kan snakke om nettlæring når lærer og elev sitter på samme sted og arbeider sammen. Da er det «klasseromsmetodikk» med bruk av digitale hjelpemidler. For å få til nettlæring må det være en fysisk avstand mellom lærer og elev og  en må bruke digitale verktøy til kommunikasjon og formidling. En kan likevel ofte bruke samme metodikk i klassrommet som ved nettopplæring. F.eks er metoden Flipped classroom anvendelig i  begge tilfellene.

Vi skiller grovt mellom tre hovedmåter å organisere dette på:

• Nettstøtta læring: Her har eleven ei tilknytning til et fysisk skolested der vedkommende får kontinuerlig hjelp og veiledning. I tillegg får eleven opplæring i fag av en lærer via internett.
• Samlingsbasert opplæring: Her arrangeres man fysiske samlinger der elev og lærer er til stede. I tillegg driver man nettstøtta/nettbasert opplæring i periodene mellom samlingene.
• Nettbasert opplæring: Her forholder eleven seg kun til læreren via internett og har ikke et skolested å forholde seg til. Det er ingen fysiske møter mellom elev og lærer.

Det er fordeler og ulemper med alle disse organiseringsformene. Diskusjon kan dreie seg om muligheter for valg av metodikk, behov for ikt-kompetanse hos eleven, mulig grad av oppfølging/kontakt med eleven, elevsamarbeid, mulighet for vurdering, elevgrunnlag, men den faktoren som skiller modellene mest er mulighet for organisatorisk fleksibilitet i opplæringa for eleven.

Et mantra for mange som driver nettlæring har lenge vært:

1. Start når du vil (365 dager i året)
2. Lær når du vil (jobb med din læring når det passer deg)
3. Lær hvor du vil (du kan jobbe alle steder der det er en internettforbindelse)
4. Lær i det tempoet du vil (ingen krav til gjennomføringstid, eksamenstidspkt. ol.)

Skal en klare å følge opp dette i opplæringstilbudet, kan en ikke bruke en samlingsbasert opplæringsmodell. Kanskje vil heller ikke  en nettstøtta modell kunne brukes. Disse vil bl.a være begrensende i forhold til både når (start og jobbetid), hvor og tempo. Det er bare den nettbaserte modellen som kan tilfredsstille alle kravene i utsagnet. Den nettbaserte modellen setter i prinsippet ingen grenser for hvordan en elev organiserer sin opplæring, men stiller store krav og gir store utfordringer til en nettlærer. Samtidig utfordrer det også A4-tenkninga innenfor skole, forksrifter og lovverk. Enkelte har kalt dette er fleksibilitetens forbannelse. Det krever bl.a at

• framdriftsplaner tilpasses elevens behov (tempo, faginnhold, arbeidsform ol.) og gir mulighet for endringer underveis
• alt lærestoff er tilrettelagt for selvstudie og klart når eleven starter
• lærestoff må ha høy kvalitet og gi åpning for bruk av flere læringsstiler
• tilby tilpassa kurs i bruk av aktuelle digitale verktøy
• nødvendig mengde tilpassa treningsstoff og forslag til løsninger
• lære- og treningsstoff er meget godt organisert
• læreren responderer raskt på henvendelser fra eleven
• læreren deltar aktivt på faglige digitale møteplasser (webkonfranser, sosiale medier, forum ol.)

Den største suksessfaktoren med nettlæring er at den er fleksibel. Jo mer fleksibel et tilbud er, jo enkelere vil det bli for «morgendagens elever» å delta. Vi ser at mange tilbydere i dag jobber med å få fram frie og kommersielle tilbud der full fleksibilitet er målet. Det finnes eksempler på både MOOC-tilbud, Campus-tilbud og rene kommersielle tilbud som er 100% fleksible. Tilstrømninga til disse tilbudene skulle tilsi at de dekker et behov i markedet.

Evernote, et fantastisk arbeidsverktøy

Evernote er et verktøy som brukes til å samle og systematisere digital informasjon. Verktøyet kan på mange måter erstatte flere andre verktøy som vi bruker til samme oppgave. Innhold fra bokmerker, filarkiv, bilder, delingsverktøy osv. kan samles, systematiseres, organiseres og gjennfinnes (vha. en kraftig atomatisert søkefunksjon) på samme flate. Alle device du har, kobles til samme konto og synkroniseres automatisk.

Evernote kan sammenliknes med OneNote fra Microsoft. Til forskjell fra OneNote er ikke Evernote låst til en MS-lisens. Det finnes i forskjellige versjoner (gratis og kommersielt) og kan brukes på de aller fleste plattformer og device.

Jeg bruker Evernote til å samle inn informasjon jeg kommer over og binde det sammen vha tagging. Evernote hjelper meg i tillegg å knytte artikler, lenker, lydklipp og videoer sammen automatisk. Finner jeg i dag en god artikkel om f.eks. Win8 som jeg vil ta vare på, vil Evernote automatisk foreslå at jeg skal legge den i notatboka som heter Win8, knytte den til andre artikler som omhandeler dette og f.eks operativsystem og i tillegg tagge den med aktuelle tagger som jeg allerede har brukt. Jeg kan i tillegg legge på flere/ta bort tagger.

På tlf. og pad er det funksjoner som automatisk flytter f.eks. bilder/videoer til Evernote. På PCen finnes det vertøy (Evernote Clearly) som gjør at nettsider strippes for «unyttig informsjon» og plasseres i Evernote å en ren og pen måte. Om jeg f. eks. ønsker å ta vare på et blogginnlegg på TMDs blogg, vil jeg slippe å lagre hele bloggsiden med bakgrunn, topp, widgeter/apper…. Jeg vil kun sitte igjen med teksten, bilder, og videoer (som noen ganger er et problem når de bare er lenka til)  i teksten. Jeg har i tillegg fulle redigeringsmuligheter i teksten.  Jeg kan også trekke ut deler av en tekst eller et bilde og lagre det i ei notatbok med tagger (Evernote Web Clipper).

En annen funksjon ved Evernote er tegneprogrammet Skitch. Det er er enkelt skissprogram som er fullintegrert med Evernote, men som likevel lever sitt eget liv og kan brukes til enkele skisser ol. Meg en touch-skjerm kan du rett og slett skrive/tegne her og sende det rett til Evernote og koble det sammen med tekst :-).

 

Om jeg hadde undervist i skolen, er dette et av verktøyene som jeg umiddelbart vil ha introdusert og krevd at elevene brukte. I all hovedsak vil det erstatte andre informasjonsbehandlere, delvis skriveverktøy, men også gi mulighet til deling.

Evernote er i første omgang enkel å sette opp og lære. Det er ingen bratt læringskurve her. Som i andre programmer finnes det en del avanserte muligheter som krever litt prøving og feiling. Det finnes flere gode nettsteder der du kan få informasjon på norsk om Evernote. Utfordringa er i første omgang å lære seg en ny måte å jobbe på.

Det er rett og slett en måte å jobbe smartere på 🙂

Muligheter med bruk av blogg i opplæringa

Ingunn Kjøl Wiig (blogger på Tanketråder) har lenge brukt blogg i sin undervisning ved Sandvika vgs. Hun har laget en video på Vimeo der hun forteller om erfaringer og hvorfor hun jobber på denne måten.

Hvorfor blogge på skolen? from Ingunn Kjol Wiig on Vimeo.

På Slideshare finner en også mange gode presentasjoner hvor pedagoger som bruker blogg i opplæringa begrunner sine valg og deler erfaringer. Søker du på «bogg i skolen» vil du finne lesestoff for noen timer der. Her er et eksempel som du kan ta en titt på.

 

Web 2 blogg i undervisning from Randi Veseth

Nyt lesinga 🙂

Nytt år, nytt studie og igjen – blogging.

Da har jeg bestemt meg for å delta i et nytt studie ved UiN – Nettpedagogikk i fleksible studier, 15 studiepoeng. Det innebærer bl.a å blogge litt. Har en følelse av at blogging er noe som universitet og høyskoler liker svært godt 🙂 Kanskje det har noe å gjøre med en akademiske tilnærming til ting. Blogging er jo greit, men jeg har en viss følelse av at det er litt «ut på dato» kanskje. Er det noen som har elever som blogger i dag hvis de ikke er nødt til det (ser bort fra rosablogger ol.)? De er i alle fall ikke mange.

En gang (i gamle dager 2008-09-10) var bogging inn. Mange (alle) som jobba med ikt og læring og ville være med blogga. Også alle som hadde en hobby, reiste, var på fest….., (og det var mange) bogga :-). Jeg fulgte mange og blogga selv. Etter ei tid innså jeg at mitt bidrag til bloggosfæren var «ubetydelig». Jeg klarte ikke å skrive om nye ting som andre ikke hadde skrevet om allerede og jeg var egentlig heller ingen fantastisk skribent som kunne fenge et publikum med penna. Etter en del innlegg på «forsKJELLig i MØRKetiden» (tror det totalt ble noen hundre før jeg sletta uaktuelt stoff), la jeg blogginga på hylla og brukte tida til nyttigere ting. Jeg så samme tendensen for svært mange aktive bloggere som jeg fulgte. Bare noen få har fortsatt med regelmessige innlegg. De har et godt budskap, er nyskapende, har høy kompetanse på et felt eller skriver godt (gjerne i kombinasjon). Noen få følger også opp med få innlegg på snevre fagblogger. Innefor de fagområdene jeg følger, oppdager jeg få nye aktive boggere i dag.

Nå skal vi altså igjen diskutere bloggingens verdi i læringssammenheng i fleksibel opplæring. Jeg er usikker på verdien for enkeltelever. Hva er det egentlig en elev kan få uttrykt på en blogg som vedkommende ikke kan uttrykke på annen måte til en lærer? Er blogg et egna verktøy? Er ikke egentlig bloggen, slik vi kjenner den i dag, blitt en personlig offentlig talerstol der den enkelte kan informere og mene om ting som opptar en? Der er vi være både redaktør, gravende journalist, skittkaster og synser i en og samme person. I tillegg er det blitt en god inntektskilde for noen få. Målet er å ha mange lesere pr. dag og få mange kommentarer. Ikke så ulikt venner og likes på Facebook.

Hvis målet med blogging i opplæringa er at elevene skal trene på offentlig presentasjon av eget skriftlig arbeid, så er nok blogg/wiki et godt verktøy. Å blogge skjerper deg i skriveprosessen. Alle kan se hva du faglig mener/kan og vurdere din skrivekyndighet, men hvilken merverdi har det om du ikke har et vettugt budskap å komme med? Om målet er å spre «info om ting og tang som andre har skrevet/sagt/tatt opp før» er ei Facebook- /G+- gruppe langt å foretrekke.

Ei anna utfordring med blogging er at vi presser enkelte elever ut av «komfortsonen». Ikke alle er like happy for å måtte stå fram og i tillegg bli vurdert av andre offentlig. Selv på høgskolenivå diskuteres problemstillinga og enkelte steder har en faktisk redusert blogging fordi studenter protesterer. Det samme har vært diskutert blant lærere på vgs.-nivå. LMS-produsenten it’s learning as laget derfor ei bloggløsning der bloggeier selv kan styre tilgangen (meg selv, klassen, skolen, siten, offentlig). Fundering: Kan blogging bli ei kilde til mobbing?

Det blir framhevet at det å få kommentarer i bloggene er av stor verdi. Jeg følger jevnlig med en del bloggere og opplever at de aller fleste får få «verdifulle» kommentarer. Godt innlegg, Enig med deg, ….. og noen få konkrete spørsmål er som oftest «fangsten». Enkelte «spisse» innlegg kan få litt respons forutsatt at vedkommende er en kjent blogger. Det er lenge siden jeg så er heftig diskusjon på et blogginnlegg.  Jeg sjekka Eva 2.0 og fant noen få (om noen) verdifulle kommentarer i de 10 siste innleggene. Elever som blogger vil med stor sannsynlighet ikke få en eneste kommentar på en bogg om ikke andre elever «tvinges» til å kommentere. Selvsagt kan det være læring i en slik sak (både for den som kommenterer og den som bogger), men det finnes da digitale verktøy som ivaretar dette langt bedre i dag og som samtidig skaper rom for flere læringsprosesser – bl.a samskrivingsverktøy.

Jeg lurer nå litt på verdien av blogging i skolen om målet ikke er for «å lære å blogge» og det som det medfører – og det er et eget fagområde. Kunne vi oppnådd det samme på en bedre måte med andre verktøy?

Pedagogisk bruk av PLN

Bakgrunn og problemstilling

Jeg har gjennom årene deltatt på og holdt mange «verktøykurs» innenfor området ikt. Det har vært kurs i alt fra tekstbehandling til avanserte kurs innen databehandlig og avansert programvare. De fleste kursene har ikke gitt noen formell kompetanse og har normalt strukket seg over noen timer til 2-3 dager. Deltakerne er ofte voksne ansatte i en eller annen bedrift som har hatt behov for å få «faglig påfyll»  av en eller annen årsak. Kompetansenivået hos deltakerne er ofte svært forskjellig og erfaring med «å studere» varierer sterkt. Kursets læringsmål er normalt ikke (klart) definet av bestiller og det blir som oftest opp til kursholder å bestemme innhold og mengde av fagstoff som skal kjøres gjennom innenfor ei bestemet tidsramme.

Resultatet av slike kurs kan ofte bli at deltakerne har ei grei tid på kurset, får god lunch, får «akutt faglig påfyll», drar hjem og «glemmer alt de har lært på kurset.» Årsaken til det dårlige resultatet ligger ofte i

• Deltakerne kan i utgangspunktet være lite motivert – man «vet ikke» hvorfor man er sendt på kurs
• Det er lite eller ingen praktisering på kurset – det blir mye forelesning og lite aktiv handling for deltakerne
• Det er for lite ressurser til å veilede i praksis på kurset – kursleder rekker ikke over alle av ulike årsaker
• Det er ofte mye ukjent fagstoff på kort tid som skal gjennomgås og den faglig progresjon passer ikke alle
• Deltakerne er ikke nødt til å ta i bruk det de «har lært» fra dag en etter hjemkomst.
• Det var ting som deltakerne ikke forstod på kurset og har ikke etablert nettverk som kan hjelpe dem videre.
• Tidsklemma gjør at deltakerne ikke følger opp opplæringa etter kurset

Det siste året har jeg holdt en del kurs i bruk av webkonferansesystemet Adobe Connect. Dette har vært rene verktøykurs som har fokusert på funksjonalitet i programmet og hvordan ting fungerer. Kursene har vært korte og tradisjonelt bygget opp der fagstoff og eksempler i form av presentasjoner og videoer har vært tilgjengelig for deltakerne under og etter kurset. Organiseringa har både vært webinar- og samlingsbasert med hovedvekt på tradisjonell forelesning.

Ved å PLN-ifisere dette kurset, tror jeg at det er mulig å oppnå en del forbedringer i forhold til resultat samtidig som en også gir deltakerne en ny måte å tilegne seg det faglige stoffet på. Det er viktig å poengtere at dette ikke er et kurs i PLN-bruk, men en mulighet for å introdusere «ei ny» innlæringsform for kursdeltakerne som kanskje er mer effektiv enn forelesning.

Erfaringsbasert læringsteori

Under punktet bakgrunn og problemstillinger peker jeg på en del utfordringer som bestiller, kursdeltaker og leverandør (kursholder) har for sammen å få et godt kurs. Et stikkord her er motivasjon. Bestiller har hovedansvar for å skape motivasjon hos deltakerne for å ta kurset. Kursholder kan, om mulig, med fordel også dras inn i en slik motivasjonsprosess. Uten at deltakeren er  motivert (indre eller ytre motivasjon) blir ting utfordrende for kursholder. Kursholder har på sin side ansvar for å vedlikeholde og om mulig øke kursdeltakernes faglige interesse gjennom kurset. Faktorer som spiller inn her er bl.a

• lett tilgjengelig og godt tilpassa fagstoff
• stor grad av aktiv deltakermedvirkning i kurset
• kommunikasjon/diskusjon/samarbeid
• lett tilgjengelig faglig hjelp basert på behov hos den enkelte
• tempodifferensiering
• faglig nivådifferensiering

Disse seks faktorene blir bare mulig å tilfredsstille om en legger opp til en stor grad av «deltakerstyring» i kurset. Mestring og problemfokusering på eget nivå vil holde motivasjone for samarbeid og læring oppe hos deltakerne.

At det til en viss grad er mulig for en deltaker å få ta i bruk en læringsstil som passer vedkommende og velge en læringsstrategi som gir god utbytte, vil øke læringsutbyttet. Et PNL-ifisert kursopplegg vil i langt større grad gi deltakerne mulighet til å utnytte egene forutsetninger ved at det delvis blir mulig å velge hvordan en vil gjøre ting. Dette vil også kommer til uttrykk ved at deltakerne til en viss grad kan jobbe hvor, når og hvordan de ønsker med kursinnholdet. PLN er en strategi som setter deltakerne i stand til å lære i det digitale rom.  Det innebærer bruk av IKT for å dele kunnskap, erfaring og informasjon med andre i aktiv samhandling gjennom å gi og få.

For å utføre et godt arbeid, i dette tilfellet et læringsarbeide som fører til økt kompetanse (kunnskap), er det viktig at den som skal utføre arbeidet (kursdeltakeren) vet hva som er målet med arbeidet. Jo klarere målet er, jo mer presist kan en rett aktiviteten mot målet. Et utklart mål forvirrer og reduserer fokus hos deltakeren, skape rom for ulike tolkninger, medføre tidsheft og svekke kursholders autoritet. Det er i utgangspunktet bestillers oppgave å utforme læringsmålene, men normalt vil dette skje i samarbeid mellom bestiller og leverandør. Det er ønskelig at bestiller diskuterer læringsmålet med deltakerne for å oppnå best resultat. Før kurset starter, skal deltakerne være klare over hva som er læringsmålene og kursholder bør ha innsikt i deltakernes kompetansenivå. På den måten kan både kursdeltakere og kursholder stille seg inn på «rett kanal» i forhold til mål og innhold.

Vurdering

I et kurs som dette er det skjelden noen formell vurdering. Likevel er det viktig at deltakerne får ei tilbakemeldig om i hvilken grad de har nådd kursmålene. Vurderinga vil både kunne være en underveisvurdering som gis under kuset og et sluttvurdering etter kurset er avslutta. Sluttvurderinga vil f.eks kunne bestå av krav til gjennomføring av oppgaver/tester etter kursavslutning og kommentarer fra kursholder på disse. Det vil være opp til kursbestiller å avgjøre i hvilken grad en vurdering skal gjennomføres og om den i tillegg skal gå videre til bestiller. Hovedhensikten med vurdering er likevel å gi deltakeren tilbakemeldig på måloppnåelse.

Kursgjennomføring

Kursgjennomføringa tar utgangspunkt i et konkret verktøy grunnkurs i Adobe Connect for ei gruppe (ca. 30 personer) som alle har tilgang til en LMS (her it’s learning). LMSen kunne vært byttet ut med et annet verkøy (Google site, WordPress, Ning…..). Det forutsettes ikke at deltakerne har kjennskap til begrepet PLN. Det forutsettes oppfølgingskurs etter ei tid.

Kurset deles opp i følgende faser:

• Plan og intoduksjonsfasen
  • Mål, kursinnhold, kurslengde og vurderingsform avtales med bestiller/deltakere
  • Analyse av kompetansenivå hos deltakerne (undersøkelse)
  • Introduksjon til deltakerne via fag på its learning.
• Samlingsfasen (ca. 1 dag)
  • Introduksjoner (max 1 time fordelt på små økter)
  • Oppretting av PLN-gruppe og introduksjon av verktøy
  • Egenarbeid med tema gjennom «PLN-gruppe»
• Etterarbeid og vurderinsfasen
  • Den samlingsbaserte delen av kurset avsluttes når kursdagen er over, men den enkelte fortsetter kunnskapsbyggingsfasen så lenge det er behov for det.
  • Oppgaveløsning og vurdering

Kursinnhold, mål og vurdering settes til følgende:

Deltakerne skal etter kurset mestere å:

• logg på AC
• opprette et eget møterom og invitere andre til rommet.
• kjenne til og vite mulighetene til de tre deltakertypene i AC
• kjenne til funksjonen og kunne bruke følgende pods: Attendees, Video, Chat, Share (dok, whiteboard og applikasjon), note.
• styre video og audiooppset i et AC-møte
• planlegge og styre et møte i AC mht. layouts, audio, video og gjennomføring
• ta opp et møte

Deltakerne skal vurders gjennom:

• deltakelse i kursets Facebook-gruppe
• gjennomføring av et AC-møte (kursholder deltar eller ser opptak).
• Svar på kursets 2 sluttoppgaver

Forberedelse for deltakerne før kursstart.

• Deltakerne må ha oppretta en Facebookkonto.
• Deltakerne må melde seg på kursets fag i it’s learning,
• Sjekk at lyd (headset og mikrofon) og kamera fungerer som de skal på din PC.

Praktisk gjennomføring

Det opprettes et eget fag på it’s learning der fagstoff, diskusjonsforum, tester og oppgaver plasseres. Deltakerene melder seg selv inn i faget.

Det opprettes ei lukka gruppe på Facebook for kurset der alle deltakerne meldes inn. Det opprettes også et forum på it’s learning som vil ha samme hensikt som Facebookgruppa. Dette kan virke forvirrende, men itsl-faget vil også kunne brukes av andre personer enn kursdeltakerne fordi det er åpent for påmelding på aktuell site.

Det opprettes et rom på TodaysMeet (åpent en mnd.) som et enkelt og lukka alternativ til Twitter. Twitter nevnes som arbeidsverktøy.

Arbeidsmetoden i kurset er som følgende.

Innholdet deles opp i korte bolker/tema.

• Korte introduksjon til deltakerene om et tema (Hva er dette? Hvor er fagstoff? Bruk av nettverk og PLN-verktøy)
• Konkrete oppgave til deltakerene om samme tema (Hva skal du få til å gjennomføre nå)
• Den som blir fort ferdig/kan stoffet fra tidligere oppfordres til å hjelper andre via FB, TDM, its learning.
• Kursholder aktiviserer korte it’s learning-tester på planlagte tidspkt. Deltakerne kan kjøre disse så mange ganger en ønsker etter kurset.

Hensikten med arbeidsmetoden er å aktivisere brukerne i læringsprosessen. Det er imidlertid viktig å ikke introdusere for mange verktøy samtidig slik det egentlige målet blir tåkelagt til fordel for PLN-verktøyene. De PLN-verktøyene som introduseres må ha en klar hensikt. Her er det rask informasjonsdeling som fører til læring og kompetansebygging (mestring) for den enkelte og gruppa som er målet. Det er også viktig at kursholder ikke tar en for sentral rolle, men begrenser sin aktivitet til styring av prosess og tid samt introduserer faglige problemstillinger.

I all hovedsak ligger nødvendig fagstoff på kursets itsl-fag. Kursholder vil også introdusere YouTube, Slideshare og Twitter som gode informasjonskilder innenfor dette temaet. Et problem er at en del av fagstoffet som finnes gjelder eldre versjoner av AC.

Et viktig poeng med denne arbeidsmetoden er at kurset ikke er ferdig når kursholder avslutter. Deltakerne har krav om etterarbeid og vurderes. I tillegg vil alle fagressursene, Facebookgruppa, forum på itsl og tidligere og nye kursdeltakere være ressurser i videre arbeid med AC i bedriften. Kurset har altså en «livslang verdi» og kan skape et PLN (som kan utvides) innenfor webkonferanse  om deltakerne ønsker det.

Vurdering av kurs/deltakere

Etter kurset skal deltakerne jobbe videre med AC. Det er nå tid for å sette AC i relle drift for den enkelte. Innen ei viss tid skal hver kursdeltaker ha gjennomført et eller flere møter vha. AC. Møtene tas opp og gjøres tilgjengelig for kursholder.

Det legge opp til at hver deltaket skal besvare 2 oppgaver/øvinger/undersøkelser i it’s learning etter kurset. Det er viktig for bestiller å få tilbakemelding fra deltakerne på verdien av kurset og hvordan en kan bruke AC på den mest effektive måten på arbeidsplassen.

Ein person, fleire rollar. Kor bevisste er vi på å skille rollane privatperson vs profesjonell/tilsett på sosiale media?

Rolleavklaring er generelt en vanskelig sak, ikke minst i et transparent samfunnssystem.

I vårt daglige liv har vi mange roller. En del av dem er «private» (ektefelle, foreldre) andre er mer eller mindre offentlige. Det går normalt rimelig greit å skille eller kombinere slike roller på en grei måte, men det er fordi vi opererer i mer eller mindre fysisk adskilte miljøer med disse rollene og våre medmennesker er klar over og aksepterer rollendring. Vi kan forklare oss fram til hvorfor vi sier og gjør og mener ting slik vi gjøre og informasjonen siver ikke alltid like lett ut av «de lukkede rom».  Systemet er egentlig lite transparent.

I en digital verden med transparente miljøer, har vi et langt større problem med rolleavklaring. Her vil en aktivitet i Facbookgruppa A helt sikkert delt i Facebookgruppa B, skrives om på Twitter og følges opp i andre sosiale media. For den som da uttrykker et syn i rolle A og et annet i rolle B  vil det lett oppstå problemer. I tillegg vil det være vanskelig å utrykke ting «privat» på nettet som er i konflikt med det som er offisielle synspkt. f.eks i et arbeidsforhold ol. Samme problematikken kan man bli utsatt for når en skifter jobber og går fra den ene til den andre «siden av bordet». Å være uenig med seg selv er en kunst.

Hvor besvist vi er på rolleproblemet, er vanskelig å si, men at vi bør være bevist er helt klart.  Vi har sett både større og mindre feilskjær (også en del fall) knytta til dette.  Personer som av en eller annen grunn knyttes til et samfunn-, religiøst og politisk syn ser ut til å være sterkest utsatt, men alle som opererer på nettet bør være klar over faren.

Et av de store problemene er at vi alt for lett flytter den virklige verden med oss inn i nettverden. Vi ser ikke at et lukka rom på nettet ikke er det samme som et lukka rom IRL. Et «lukka rom» på nettet kan ha flere tusen deltakere med forskjellige interesser og meninger. Det er en gedigen tabbe å tro at denne gruppa er lukka. Vi må bli bevist på denne problemstillinga ellers så tabber vi oss lett ut.

Hva betyr antall likes og venner på FB? Blir vi for opptatte av det som kan telles på bekostning av andre ting? Hvordan kan vi egentlig måle kvalitet i bruk av sosiale medier?

Likes, Followers, Comments, Retweets ol. er nye begreper som få av oss har fått inn med morsmelka. De oppstod som et produkt av digitale sosiale medier ut over 2000-tallet og de har fått mye oppmerksomhet blandt de som bruker disse mediene. Det kan virke som om begrepene har forskjellig verdi for forskjellige grupper, men mange higer likevel etter  å oppnå mange likes eller ha mange venner/followeres på diverse medier.

Det kan virke som om det er forskjell i fokus og verdioppfatning mellom unge mennesker – eldre mennesker, kvinner  – menn og hvordan bedrifter tenker om dette. Unge mennesker er mer opptatt av Likes enn eldre mennesker og kvinner ser også ut til å være mer opptatt av Likes enn menn. For unge jenter er Likes et viktig popularitetsbarometer og mangel på Likes kan føre til redusert selvfølelse og det som verre er i følge fagfolk. (Man får selvtillit av «likes» ) . Mangel på Likes kan få noen oppleves som mobbing eller kritikk. For å motvirke at slikt skjer, har en i enkelte miljøer inngått  «jegtaggerdegdutaggermeg-avtale». Resultatet bli at ingen i den gruppa kommer ut med 0 Likes. Jeg kan definitivt ikke tilhøre en slik gruppe 🙂

Bedrifter/offentlige etater som bruker sosiale medier,  ser i utgangspuntet ut til å ha et annet fokus enn privatpersoner på begrepene. Her er det mer snakk om verdiskapning/informasjonsverdi og kvalitet i stedet for kvantitet som gjelder. Antall Followers og Likes hevdes ikke å være så viktig. Peter Hidas fra Gartner sier: «Bruk av sosiale medier i bedrifter handler om å dele informasjon, forvalte kunnskaper, øke produktiviteten, og lettere finne intern ekspertise. Istedenfor å dele bilder med hverandre, dreier det seg om å få jobben gjort.» 

Høyskolelektor Cecilie Staude, Institutt for markedsføring, Handelshøyskolen BI skriver bl.a:» Kvalitet fremfor kvantitet. Vi har forskning som viser hvor stor innflytelse man kan få dersom man lykkes med å etablere seg som en autoritet i sosiale nettverk. Det er ikke nødvendigvis er antallet venner eller forbindelser man har i som avgjør graden av innflytelse.» og videre: «Det handler om innhold. Sosiale medier handler ikke om å ha egen Facebook-side, egen blogg eller å være på Twitter! Et medium er bare en kanal. Kanalen må fylles med innhold. Bedrifter som ikke har noe å si, og ledere som ikke har noe på hjertet, kommer til kort nå som før. Det man sier, må være gjennomtenkt, målrettet og profesjonelt. Og sammensausingen av fag, roller og privatliv mener jeg er omdømmesvekkende. «

Bildet er likevel ikke helt entydig. Andre har forsøkt å sette en kroneverdi pr. Likes for bedriften  Syncapse.com mente at hver Likes hadde en verdi på 1000 kr. for en bedrift i 2010.   Logisk må jo det tilsi at jo flere som liker/følger bedriften, jo større gevinst.  Arron Lee har et blogginnlegg der overskrifta er: In the short term, QUANTITY BEATS QUALITY in social media. Her argumenteres det for at det er viktigere med kvantiet enn kvalitet for en kort periode for å bygge opp et sterkt nett/følgergruppe. Resonementet som gjennomføres er besnærende og har nok noe for seg i bedrifts og merkevarebygging (også for enkeltmennesker).

Hva er så viktig med Likes og hva er verdien av mange Likes? For privatepersoner som kaster ut «hummer og kanari» på sosiale medier vil Likes ha forskjellig verdi ut fra hvem de er. Mens unge damer generelt er på jakt etter mange Likes og blir «nedbrutt» om de ikke får det, gir eldre menn «en god dag» i hele greia og kan virke å være mer opptatt av innholdet. Det virker heller ikke som det er innholdet som styrer Likes-mengden på innlegg blant disse brukerne, men avtaler, miljøet og antall i følger/vennegruppa. Enkelte ser også ut til å la det gå sport i å klikke på Like på «alt og ingenting» og i liten eller ingen grad bry seg om innholdet i innlegget.

Bedrifter har andre verdisettinger på Likes/antall følgere som nevnet ovenfor. Her er det snakk om inntekter og informasjon (også kalt reklame) som økes ved mange Likes/Followers.

Mange Likes og Followers ser altså ikke ut til å være en garanti for kvalitet i en post/konto/gruppe. Mitt argument for å si det er at det er for  usikkert hvorfor noen følger eller liker noe på nettet. Noen går på autopilot og liker alt, noen liker fordi andre har gjort det før, noen er «forpliktet» til å like etter avtale, noen «jukser» fram mange Likes/Followers og noen liker gjennom  seriøse valg. Hvem som gjør hva vet ingen i dag.

Til slutt tenker jeg at sosiale media har sin egenart og jeg tror at de aller fleste brukerne gjennomskuer verdien av «målere» som Likes og Followers og tar det for det det er. De forstår at et festvideo med mange Likes nødvendigvis ikke har høyere kvalitet enn en seriøs video om solsystemet med få Likes. De forstår også at du får Likes fordi noe er morsomt, dumt, livsfarlig, voldelig…. og som ikke nødvendigvis har noe med kvalitet å gjøre.

Selv ser jeg aldri etter Likes (og har heller aldri klikka på Like), men foretrekker å se etter seriøse kommentarer i poster (kanskje fordi jeg regnes i klassen som eldre mann :-). De sier langt med enn et tomt Like. Skal jeg starte med denne typen rangering, må sosiale medier innføre ei ei tredelt rangering: Liker, Tja, Liker ikke. Da vil enkelte kanskje ha satsa mer på kvalitet i innleggene enn de gjør i dag.

Hvordan kan sosiale medier utnyttes for å dele kunnskap innad i organisasjonen?

Først av alt vil jeg dvele litt mot spørsmålsformuleringa. Er det mulig å dele kunnskap? Er ikke kunnskap noe som sitter inne i hodet på den enklet av oss? Er det ikke slik at vi mottar informasjon/stimuli som vi så kan behandle og omsette til kunnskap gjennom læring? Det blir da vanskelig å dele kunnskap, men vi kan dele informasjon som er basert på nyttig og sterk kunnskap. Jeg velger i alle fall å se informasjon – læring og kunnskap i den sammenhengen og problemstillinga blir da endra til: Hvordan kan sosiale medier utnyttes for å dele informasjon (som kan føre til læring og mer kunnskap) innad i organisasjonen?

Jeg vil i dette blogginnlegget ta utgangspunkt i den organisasjonen der jeg jobber i dag. Her er det flere avdelinger under samme tak og den som jeg tilhører er den desidert største med ca. 50 personer. I tillegg har vi mange underavdelinger som er relativt nært knytta til avdelinga.

Som i de mange andre organisasjoner har en et informasjonsproblem. Det er ikke det at det ikke informeres. Problemet er at det er vanskelig å følge informasjonsstrømmen siden den går i mange media og som ikke alltid er like åpne.Problemet ser ut til å være at det er vanskelig å få til systemer der alle kan få den informasjonen de ønsker å få/skal ha basert på egene behov og uten at noen andre har filtert strømmen før den kommer fram. Filtreringa ønsker den enkelte å gjøre.

De verktøyene som offisielt brukes i dag er samtale, telefon, mail, ei webside, ei intranettside og papir. Mange informerer om mangt og det er ei utfordring å holde oversikten og tråden. Det som er mest frusterende, er problemet som oppstår når noe er uklart og vedkommende som informerer må svare på et utall like spørsmål eller mottakeren ønkser ei utdyping eller en diskusjon omkring saken. Det er også vanskelig å holde orden på så pass mange formater.

Enkelt skissert trenger avdelinga et informasjonssystem der en bl.a kan:

• nå alle på en enkel måte med korte og lengere beskjeder med vedlegg
• gi den enkelte mulighet til å filtere informasjonen og ta vare på og organisere det som anses som viktig
• gi den enkelte  mulighet til å respondere på ei sak offentlig eller kun direkte til avsender
• ha mulighet for å samle relatert informasjon systematisk
• gjøre informasjone enkelt søkbar

Dette er funksjoner som tilpassa sosiale medier vil kunne levere.

• Facebook/Google+/Twitter som informasjonsbærer og diskusjonsplattform
• Evernote / OneNote som oppsamler og behandlingsverktøy

Jeg vil anta at en i første omgang vil vegre seg for å ta i bruke Facebook, Google+ og Twitter i organisasjonen, men at man i første omgang satse på interne  verktøy som funksjonelt likner disse.

En slik bruk av sosiale medier, vil gi ansatte mulighet til systematisk oppsamling av informasjon for videre bearbeidelse. Det vil også gi ansatte mulighet for å dele oppsamla informasjon mellom seg på en effektiv måte og sette det sammen til større helheter.

Andre områder en kan utnytte sosiale medier på er gjennom bruke av samskrivings- og delingsverktøy. Ved å gi flere innsyn i skriveprosessene, vil en kunne få flere innspill på et tidlig tidspunkt som kan gi styrke til ei sak og forenkle arbeidsprosessen. En vil også enklere kunne dele produsert innhold mellom ansatte og spare tid. Det vil i tillegg kunne åpnes for høringer der høringsinnstansene kan kommentere «rett inn i saken» i stedt for å sende innspill på papier i eller separate dokumenter. Dette vil også  kunne åpne for bredre høringer med diskusjoner i saksdokumentet.

Ved å analysere arbeidsrutinene på min arbeidsplass, vil en sikkert finne flere opplagte muligheter for å øke ansattes mulighet til kompetanseheving gjennom strukturet tilgang på god informasjon via sosiale medier.

Hvordan kan sosiale medier påvirke vår delingskultur?

internett har lagt grunnlegg for deling av digitalt materiell i form av informasjon, meninger, kunst og kompetanse på en helt ny måte enn det som var mulig for få år siden. Etter at Web 2.0 og sosiale medier kom på banen omkr. 2004, har en fått enda flere og bedre muligheter for å dele.

Motiavasjon for deling må ses på både som ren deling (jeg deler med deg noe som jeg har fordi du trenger/ønsker det) og spredning (jeg ønsker av en eller annen grunn at flest mulig skal se/høre/lese dette).

Den delingsformen som er enklest å få til og håndtere er når avsender ønsker å dele/spre ting. Sosiale medier tilrettelegger svært godt for slike  delingsønsker. Facebook, Google+, Twitter, blogger og vanlige nettsider gir avsender store muligheter for å bringe fram sitt budskap. Slik deling kan være økonomisk motivert (avsender ønsker å selge noe) eller bare ren informasjon (offentlige etater osv.). Kulturelt sett er denne delinga ikke spesielt forskjellig fra det vi har hatt tidligere gjennom f.eks reklame, men det nye her er at avsender nå har mulighet til å få spredt sitt budskap raskere og til større grupper enn tidligere. En annen forskjell her et at avsender kan få respons på sitt budskap.

En spesiell variant for deling er det som interessegrupper oppretter og presenterer sitt budskap gjennom. Disse gruppene kan få enormt omfang og i noen tilfeller skape oppslag i andre media. Sosiale medier gjør det mulig å samle personer som oppholder seg geografisk langt fra hverandre for å støtte et tiltak/synspunkt. I mitt eget nærmiljø observerer jeg at et par Facebook-grupper har samlet mye folk som informerer og diskuterer. Med det omfanget ei slik guppe kan få, kan de som står bak få gjennomslag for sitt syn eller en kan vinne fram med ei sak. Dette er en situasjon som sosiale medier legger til rette for og som klart er ei endring i hvordan vi organiserer oss og samarbeider (deler og deltar) på.

Deling av materiell som på en eller annen måte er belagt med restriksjoner (opphavsrett, patenter…), gir større utfordringer. Her er det snakk om å endre en kultur som beskytter «sine verdier» mot deling. Musikk, film, bilder, litteratur osv. er eksempler på slikt materiale som har gått fra å være «hardware» til å bli «software» over kort til og dermed enkelt å dele. Her er det lovverk som styrer eierskap. Enkelte produsenter har imidlertid forsøkt med fri deling via f.eks YouTube og hatt stor suksess med det. Ofte har det vært smakebiter som er delt, men også hele produksjoner. Sosiale medier har helt klart gitt ukjente og kjente produsenter «en talerstol» som ikke eksisterte for få år siden og også endret kulturen for deling ved at de som ikke deler har vansker med å nå fram.

Personlige lærende nettverk (PLN) er, mer eller mindre bevist, blitt en «normal greie» å delta i for den enkelte. Her snakker vi om kompetansedeling via sosiale medier. PLN har endra mye på hvordan mange tenker kompetansedeling og jeg har tro på at dette bare vil øke. Mange vil oppdage at det er kraft i samarbeid og deling. Selv om vi har hatt samarbeid gjennom nettverk tidligere, har sosiale medier sprenge alle grenser for hvem som kan samarbeide og hva vi kan samarbeide om. Min mening er at det i nær framtid vil sprenge seg fram ei kulturendring her og at en vil få ei økt deling på mange fagfelt som en ikke har i dag.

Byråkratiet i offentlig sektor blir av mange oppfatta som lukket og vanskelig å komme inn på. Samtidig vet en at byråkratiet selv og politikerne ønsker å bli mer åpent og tilgjengelig for allmenheten. Skal dette ønsket bli mulig, må det offentlige spille på samme bane som de en skal bli mer åpne mot. Det er bl.a helt nødvendig å ta i bruk medier som de fleste innbyggerne i en kommune eller land bruker og har enkelt tilgang til. Her vil sosiale medier spille en viktig rolle. De gir det offentlig mulighet til å komme i dialog med sine kunder og få innspill i saker som angår dem. Typisk vil en i saksbehandlere og planleggere kunne få innspill som på et tidlig tidspunkt som ellers vil være vanskelig. Diskusjoner om saker vil kunne løpe på blogger, diskusjonsforum, Facebooksider el. og gi verdifulle innspill til byråkratiet. Innarbeidede systemer må endres og en ny kultur må innføres. Delingskultur.